I langtursmodus

(Mindelo, Sao Vicente 21.5.13) Motorsystemene er fortsatt fulle av vann og skitt. I dag må Cesar og hans dieselboys åpne alt, filtre, rør, dyser, pumper etc. og blåse igjennom med trykkluft for å få vannet ut og sikkert endel dritt også. Fordi de ikke renset tanken godt nok første gang. Så må de trolig pumpe all diesel ut og rense væsken pånytt (750 liter). Dette kommer til å ta hele dagen, igjen.Det blir som The Eagles synger: “You can check-out any time you like / But you can never leave ...” 

(Mindelo 20.5.13) Da vi prøveseilte for snart to dager siden stoppet motoren på vei inn. Masse hvit røyk pga vann i dieselen - og vi måtte seile til kai. Det viser seg at vi har DIESELPEST igjen.  Enten ble ikke tanken renset godt nok sist (for ti dager siden) eller så er den nye dieselen som vi fyllte (nye 400 liter) full av dritt. Selv etter fem timers rens av alt i går klarte vi ikke å få opp diesel til motoren, og den går dessverre ikke på verken luft eller kjærlighet. Vi jobber videre. Men – dessverre – p.t. er vi låst fast i «Heartbreak Harbour» som denne havnen kalles.

NB Bildet viser The Dieselboys og forrige gangs rens.

(Onave slipp, Mindelo 15.5.13) Vi klarte ikke å få på det nye roret i dag, men vi fortsetter i morgen tidlig og Paolo, vår mekaniker har studert både det nye roret og tegningene nøye mener No Problem ....så det ordner seg nok. Ting tar bare tid. Jeg vil publisere nye detaljbilder fra nedre del av skeg’et  og området rundt når tiden tillater senere. Jo flere vi diskuterer tapet av roret  med desto tydligere og unison blir tolkningen. Men – det er INTET nytt å fortelle ift tidligere. Nå ser vi helt tydelig at boltene som holdt nedre del er kappet tvert av og at skeg'ets BB side (nederst) er vridd utover. Så påvirkningen må ha kommet fra SB. Det må ha vært en hval som med stor kraft feide roret av eller en eller annen myk gjenstand som har forvoldt skade over noen timer. Men den fulle og hele forklaring får vi jo aldri siden det gamle ror er vekk. Topsail's Surveyor Mr Silvio Duarte og hans antakelse er i det minste også helt vekk: Da han fikk kraftig motstand på sine første spekulasjoner fant han kvikt en ny: Rorstokken må ha knekket midt på av en eller annen grunn... Hallo; rorstokken i høykvalitets stål ligger helsveiset inne i selve rorkonstruksjonen - den forklaringen er liksom den minst tenkelige. Og dét skal man høre fra en taktsmann som kaller seg 'Lloyd's Agent'..'? Noe forbannet sludder som har kostet Lotte og meg fem - 5 - måneders kamp mot Topsail og Duarte. Og, vi er ennå ikke i mål rent formelt. MEN jeg gir meg ikke - kampen fortsetter mot urimeligheten. MER SENERE! Nå gjelder det å få  båten i vannet.
OG – i morgen kommer mitt supermannskap Sven og George hit til Mindelo og dét  blir stort. Velkommen! Sven seiler med hele veien til England mens George må av på Azorene. Der kommer nye forsterkninger.

(Mindelo 14. mai ’13 ettermidag) Miraklenes tid er ikke forbi. Modus er på land og vi vasker underskroget ned for 2. gang pga kraftig biovekst i de fem mnd.  hun har ligget her. I morgen grytidlig er vi i gang med rormontasjen. 

(Onave slipp, Mindelo 14.5.13) Det mangler ikke hjelpsomme hender her! Folk sto i kø for å hjelpe til for betaling selvsagt, og Mr Seka – slippens knallharde sjef – plukker to og ber de andre reise. Folk vil gjerne jobbe men arbeidsløsheten er stor. Formelt sier man at Sao Vicente har 28 prosent ledighet men alle mener den er langt høyere.

(Mindelo 14. mai ’13) Mens vi venter og venter på å få Modus på land, og rydder og vasker osv., så kan jeg  jo vise et bilde av noe som er langt verre for båtfolket: S/Y Breeze eid av paret Joanne og Stewart fra USA/UK ble påseilt av lokalfergen her i havnen for en tid tilbake. Fergen fikk ikke satt gearet i bakk da den skulle gå til kai, så den banket midtskips rett inn S/Y Breeze som lå ankret der den skulle ift industrihavnen – langt unna. Fergen røsket av masten og dro katamaran med seg ytterligere langt ut i  bukten før de greide å stoppe. Paret venter og venter og venter på ny rigg m.m.

Jeg publiserer hele historien med masse bilder i SkandinaviskBluewater.no nå til sommeren.

(Mindelo, Kapp Verde 11. mai ’13) Hvis det er ro og fred du søker skal du IKKE fortøye i Marina Mindelo – den eneste brukbare marina på hele Kapp Verde, forøvrig. Hver helg og ofte midt i uken drar nattklubben tett på marinaen igang med et disco/rave/techno-helvete som er ubeskrivelig høyt bråkende.  Det gnager gjennom marg og bein og rister både kropp og båt. Selv om jeg setter igang min egen stereo ombord på full guff hjelper det ingenting – helvete slår bare vekk alt. Og, de jævelene stopper ikke før kl 0330. Fast. Paradokset er at  nesten ingen disco-gjester kommer dit, så alt er jo bare noe tomt svineri.

Hvis en Jumbojet bråker 120 decibel ved avgang tett på, må dette være tre-gangern. Du sover bedre midt på rullebanen på Gardermoen.

Jeg har skrevet illsinte mails til marinaen og myndighetene og vært opp midt på svarte natta og mast på politi, vakter og selveste Djen, men alle sier Sorry Man, there is no law against this shit, vender ryggen om og tøffer videre med ørepluggene langt inne. Marinaen selv forteller at de har jobbet med dette i årevis; ingenting hjelper. Nå forteller Vincent meg – min supergode lokale venn og innfødt her – at jo, Parlamentet har faktisk vedtatt en lov som forbyr Støyforurensning. Det tar bare litt tid å få den satt i action.

Så i mellomtiden lider vi. Det hjelper ikke å ankre opp lenger ut i bukten – bråket bærer langt lengre enn dét. Det hjelper litt med øreplugger OG hørselsvern men ikke nok, dessuten prøv å sov med alt dette.... Det funker ikke og det gjør heller ikke omgivelsene her. Gleder meg til å dra.

24. mars 2013 - ENDELIG er nytt ror under bygging hos Motiva i Danmark. Topsail har godtatt våre viktigste krav. Roret transporteres til Mindelo i april hvor skippern er tilstede for å overvåke reparasjonen. Deretter seiler vi båten hjem hvor den skal selges. Vi trapper ambisjonene om langtur ned og anskaffer en mindre båt.

(Bildet): S/Y Modus i Marina Mindelo, Kapp Verde hvor den ligger og venter på nytt ror.

Hvorfor seilte vi med ARC? Av flere grunner; dels synes vi fortsatt at mange båter sammen ute på havet gir økt trygghet, selv om avstanden fort blir stor. I vårt tilfellet tror jeg neppe at noen ARCere kunne hjelpe oss. Det vi trengte var slep til land de siste 50-60 nm for å redde mannskap og båt. Vår båt veier 25 tonn så jeg tror ikke det hadde vært aktuelt med tauing med en ARC-båt.

(Las Palmas, Gran Canaria 22.10.12). Med våre fantastiske dansk-svenske venner og seilere Anne og Sven hadde vi en fenomenal seiltur i dag, et stykke sørover langs Gran Canaria og tilbake igjen. Vinden var god og farten tilsvarende. Båten oppførte seg eksemplarisk og når til og med Sven den garvede seiler – som forøvrig stod til rors hele dagen - er smil fra ende til annen, ja da er alle ombord fornøyde.

På landsiden og ombord er tingene begynt å komme på plass: Riggerne er i gang og wireterminaler er i bestilling. Vindroret kommer i november. Kjøleskapet er på plass og strømmen er tilkoplet. Vinsjene er renset og smurt. I morgen skal vi fikse spinnakerbommene og se om gennakeren funker samt male opp under dørken. Og fikse lys og lamper og watermaker som ikke virker. Og begynne å kikke litt nøyere på en ”to-do”-liste som enhver seiler nok lukker øynene for så lenge det går. Deadline nærmer seg – ARCen venter ikke på sløve sjeler.
PS Fjordtur kan være så mangt. Her nede har du Afrika i øst og Amerika i vest og det er det jo noen som synes er spennende.

(Puerto Calero, Lanzarote 25.9.12) Etter to dagers skraping og sliping begynner båten nå å ligne sitt gamle gode jeg, etter at kilovis med blåskjell (fra muslingefarmen i Galicia..?) og sjøgress er fjernet. At vi har kunnet seile såpass som vi faktisk har gjort hit ned er nesten merkelig med all den bremseeffekt vi har hatt under vannlinjen. Vi ligger på et båtverft med 90 tonns Travel lift som løfter oss som en jolle og med masse hyggelige fagfolk rundt oss. Blir spennende å seile uten medslepende undervannsfauna.
Bildet 29.9.12: Klar til sjøsetting; endelig!

(Graciosa/Lanzarote fredag 14. sept. 2012) Vi ankom for to dager siden etter 2 ½ døgn i sjøen fra Madeira. Men vi har ikke hatt nett her nede før nå, så derfor denne sene melding. Seilasen var meget rolig med, som sedvanlig, for lite vind. Den siste dagen gav dog super seilas med en flott tun på kroken som pen avslutning – skipperns fiskeære var endelig reddet. Og på veien ned opplevde vi andre store ting: Først fire hval tett på oss hvor to av dem gjorde de reneste akrobatiske øvelser i luften, med femogtjuetonns (tror vi) mageplask. Vi skal sjekke hvilke typer hval det faktisk var – så mer om dette senere. Deretter hadde vi følge av stimer av delfiner, også om natten i det vakreste morildlys du kan tenke deg. Med tunbiffer i løk og rødvinssauce blant vulkankratre (på øya Graciosa) fikk vi akkurat den avslutning vi ønsket oss - på siste del av vår tur til mål 1: Kanariøyene.

(Atlanterhavet 12. september ’12) Med enorme byks opp av sjøen og voldsomme mageplask – ett døgn ut isjøen fra Madeira så vi fire enorme hvaler: Det var verdens største tannhval, på norsk spermhval og på dansk kaskelotthval. Våre hval var  
s t o r e – i egne øyne og der og da minst 20 meter lange. Når vi nå i ettertid Googler litt blir vi bekreftet; dette var typiske spermhval som i hannkjønn kan bli opp til 20 meter lange og veie hele 50 tonn! Spermhvalen lever av blekksprut (som kan bli ti meter lange i seg selv....) og de er sjeldne syn. Du opplever dem mest i farvannene rundt Azorene (eller en dag ut fra Madeira som oss), Andenes i Nord-Norge, New Zealand, Gibraltarstredet og Middelhavet. De lager en slags olje i nesen som størkner ved litt kulde – oljen ble i gamle dager brukt som lampeolje på bl.a. Azorene. Spermhvalen dykker 1 km ned. OG de hoppet opp av sjøen til ære for oss!

(La Sociedad, Graciosa/Lanzarote 14.9.12) Vi ligger på svai ved en bitteliten by ved navn La Sociedad, på øya Graciosa – i et strede på en halv sjømil over til storebroren Lanzarote. Graciosa har fire vulkankratre (ett ser du i bakgrunnen på bildet),noen få grusveier, noen få Landrovere og nesten granittaktig lava  i strandkanten. Et drømmested når man ønsker ro og fred.

(Quinta do Lorde, Madeira 6.9.12) Gennakeren vår har trøblet de siste månedene ved at innrullingen (på Facnor rulle) har gitt knuter på hovedlinen og dermed dratt seilet inn feil. Nå prøver vi igjen for n’te gang og er i dialog med leverandøren Granseil for å finne en bedre løsning. I mellomtiden har vi lagt norsk flagg på den ene siden og dansk på den annen, så hvis vi nå bare greier å få den rullet ut riktig blir det show på havet.

Forøvrig venter vi nå på bedre vindforhold slik at vi kan seile ned til Graciosa/Lanzarote (til ankringsbukten Playa Francesa) før båten skal på land – om fjorten dager. Og, før vi drar må vi skaffe mer propangass noe som virker håpløst her hvor alt går i butan. Hm.

(Madeira 4.9.12) Denne frodige øya har små fjell og åser og bakker og svingete veier som imponerer selv en fetert nordmann. Øyboerne har laget spesielle små vannveier som fører vann fra fjellene og ned til bøndenes marker. Vannveiene kalles ’levada’ – og langs disse er det stier som er et yndet mål for turgjengere, som oss her forleden. Vår sti var 8,7 km lang og m e g e t  bratt – den ville ha bragt oss opp på Madeiras høyeste fjell: Pico Ruivo, 1862 meter. 17 km (opp og ned fra fjellet) i ulendt terreng for å si det mildt, ble litt overveldende så vi kortet det hele ned – men hadde en flott turopplevelse.

Forøvrig besøkte vi storbyen Funchal som også var en opptur, bortsett fra havnen og marinaen. Her er forfallet helt i dagen og du finner konkursstengte shoppingsentra og butikker overalt. Ett av mange eksempler på at Portugal er i økonomisk krise.

(Porto Santo, Madeira, 30.8.12) Så var skipperen med skipperfrue på besøk hos Christopher Columbus, i det minste i ett av de mange hjem han hadde i løpet av sitt ganske kort liv; han levde fra 1451 til 1506. Her på øya Porto Santo levde han en periode med sin daværende kone (han hadde to) Filipa Moniz Perestrelo – hvis far var guvenør på øya. Historiefortellere vet ikke riktig hvem han var, hvor han stammet fra og hvor viktig hans ferder til det nye kontinent var. Noen mener han var italiener fra Genoa, andre mener han var spansk og atter andre – nemlig portugiserne – tar ham og hans oppdagelser til sitt hjerte fordi han jo rent faktisk ankom Lisboa (dvs. Portugal), og ikke Spania da han vendte hjem fra sin første tur til Vestindia. Det er viktig å huske at hans ferd var delfinansiert av monarkene Ferdinand II av Aragon og Isabella I av Castilla, og at de var gift. Pengeknytningen gjorde Columbus lojal mot Spania (hvis min historieforankring er riktig) - og ikke Portugal; den store sjøfartsnasjon dengang.
At han ikke var førstemann hjem dengang tar verken spanjoler eller portugisere så tungt. Det var derimot Martín Alonso Pinzón, skipper på karavellen "Pinta" og en viktig sponsor for hele prosjektet – som kom hjem først. Han ankom Bayona 1. mars 1493. Columbus nådde Lisboa tre dager senere med sitt skip ”Niña” – dårlig vær ved Azorene gjorde at han bommet på Spania og måtte søke havn i Lisboa.

Porto Santo hedrer den store sjøfarer med et flott museum (som skipperen på bildet prøver å omfavne). De forteller intet om de skader og herjinger og slaveri som både Columbus og hans etterfølgere stod bak, men slik er jo historien og dens poleringer.

(Porto Santo, Madeira tirsdag 28.8.12) Fem døgn og fire timer etter at vi seilte ut fra Gibraltar/Ceuta ankom vi den første store øya i Madeira-gruppen: Porto Santo. Loggen sier utseilt 590 sjømil med svært vekslende forhold. Først kraftig motstrøm og motvind i hele Gibraltarstredet og derfor motorseilas langt ut i Atlanterhavet, forbi Tanger og Vest-Afrikas hjørne. Så kom nordvest-vinden fra Portugal – og båten løfter virkelig skjørtene. Med kraftig forenfor tvers seilte vi det første døgnet med snitt godt over syv knop, så løyet vinden dessverre – men utrolig nok helt i tråd med værmeldingen (noe vi sjelden opplever) og farten sank til 2.5-3.5 knop. Men vi beit tennene sammen og holdt ut. Det ble tilsammen 355 sjømil for seil, dvs. litt over 60 prosent av strekningen. Resten var totalt vindstille og derfor motorbruk.

Porto Santo er en klar lillebror til hovedøya Madeira med storbyen Funchal etc. Men Porto Santo har to attraksjoner som banker storebroren; en fantastisk flott sandstrand og huset til Christopher Columbus som i 1480-årene bodde her med sin kone som var datter av øyas guvenør. Bildet viser seilermaleriene i havnen; blant de mange nasjonalitetene scorer skandinaverne stort – og blant dem er norske båter klart i flertall.

(Atlantehavet øst av Madeira, 27.8.12) Lotte fisker og fisker og fisker, og lykken står den brave bi. Plutselig napper en tun på kroken og vips har vi super middag med stekt tun i skiver og poteter – langt ute i Atlanterhavet i solnedgang. Smaken er av kraftig fiskekjøtt som godt tåler både løk og rødvinssaus. Opptur!

(Gibraltar 2. august 2012) Vi har seilt til Gibraltar av flere grunner – en av dem er å få treffe de haleløse, delvis ville Berber-apene som lever oppe på Gibraltar-klippen og som det nå finnes omtrent 300 av. Det var 32 grader i skyggen, vindstille og utrolig høy luftfuktighet - og gjett om apefar likte at Lotte kjølte den litt ned med viften. Den nøt helt tydelig. Ape-planeten på sitt beste.

( La Linea, Spania – foran Gibraltar-klippen, 30.7.12) I motsetning til i natt hvor vi ankret på en dårlig plass foran Tarifa ligger vi nå ankret trygt og godt foran havnen Alcaidesa, i byen La Linea foran Gibraltarklippen. Her er det forfall alle vegne og søppel og dritt overalt. Om det skyldes finanskrise eller en måte å markere spansk motvilje mot engelsk dominans i området vet vi ikke.

Tett på oss ligger landingsbanen til den engelskeide North Front Airport, bygget i 1939 – og rundt oss ligger det skip i alle størrelser som venter på å bunkre billig fuel i Gibraltar. Stedet oser av politisk konflikt mellom Spania og England om hvem som har retten til det 6,5 kvadratkilometer store Gibraltar, forøvrig med 29.000 innbyggere. Grensen har piggtrådsperringer og streng passkontroll.

I 1713 ble Gibraltar overdratt fra Spania til England og i 1830 ble området en britisk kronkoloni, så man skulle tro at det ikke var så mye å krangle om - men dét er det helt tydelig fortsatt. Da flyplassen ble utvidet etter 2. verdenskrig protesterte spanjolene kraftig og har siden dengang ment at utvidelsen egentlig tilhører Spania noe hele kolonien også burde gjøre. De to siste folkeavstemningene, med over 90 prosent oppmøte, sa entydig at befolkningen fortsatt ville være styrt av brittene. I morgen skal vi møte Gibraltars største turistattraksjon; de 230 berberapene som vokter klippen. (Bildet: Klassisk turistselvportrett med klippen i bakgrunnen).

(Tavira, Algarve Portugal 22.7.12) Lotte og jeg hadde et utrolig hyggelig familietreff med de små sjørøverne Filip, Felix og Victor i går og foreldrene Unni og Stein, selvsagt. Norske sjørøvere kan så mangt, f.eks. måle muskler, tegne og fortelle ordentlige røverhistorier og spise barnemeny til den helt store gullmedalje – langt inn i kveldsmørket i elvebyen Tavira, hvor alle små og store, unge og gamle portugisere er på café til midnatt uten å blunke. Tavira med femten tusen innbyggere ligger midt mellom turistbyen Faro og grensen til Spania.

(Tavira, Algarve Portugal 22.7.12) Vi ble litt lange i maskene da vi skulle hjem med jolla i går – rimelig sent - fra Tavira sentrum. Det med tidevann begynner å sitte i kroppen synes vi nok, men lavvannet i elven opp i sentrum av byen spilte oss et puss. Lokalfolk vet selvfølgelig at lavvannet stopper i et lite vannfall men sjøkartet viste det ikke. Så vi putret trøstig litt for langt inn i byen på høyvann og ble fanget inne av både lavvann og vannfall i nattens mulm og mørke. Hm!

(Ilha da Culatra, Olaho, Portugal 20.7.12) Vi hadde en flott kystseilas hit fra Portimao – nå ankrer vi innenfor en enorm sandbanke, en øy ved navn Ilha da Culatra som er kjent for sine storker og flotte skjell. Ingen biler bare et par traktorer. Over oss kommer flyene til den store flyplassen i Faro, Algarves største (?). Men alt her overskygges av en enorm skogbrann et stykke inn i landet. Røyken dekker solen og asken dekker alt, også oss og båtene rundt – det virker som om røyken ligger i et belte på 50 km lengde minst. Med vindstille er det klamt og varmt, 35-40 grader om dagen.

(Ferragudo, Portugal 18.7.12) Motorbåtfolk kan så mangt, feks fortøye ved å hive en bøye opp på fordekket – på lavvann. Når så høyvannet på et par meter kommer, vel da flyter båten vekk fordi man løfter opp hele moringen hvis båten er stor nok. Det skjedde her hin natt hvor vi måtte vekket portugiserne ombord og pent fortelle dem at de var på vei ut av floden. Neste dag kom det en stakkars måkeunge flytende på ryggen, sprellende med beina men med vingene brukket, sannsynligvis. Vi vippet den forsiktig rundt og forfjamset forsøkte den å komme videre. Om den dermed var reddet vet vi ikke – den forsvant bare. Spist av et større dyr eller faktisk på egne vinger.

(Ferragudo, Algarve, Portugal 17.7.2012) Grillet dorado er blitt vår nye middagsfavoritt etter en mega opplevelse på en strandrestaurant ved Lisboa her forleden. MEN samme fisk laget av Lotte og egen Cobb-grill på akterdekket i går var enda, ENDA bedre – etter solnedgang, ingen dunkende disco på land, bare ren råhygge. Grillet dorado, hvitt kjøtt passet saltet, med kokte poteter og salat med deilig dressing; alt smelter på tunga. Ren og skjær gourmetmat fra eget akterdekks-pentry. Kan anbefales. Bildet: Kokken forøvrig ikledd sporty totalt upassende pyjamas.

(Ferragudo, Algarve, Portugal 17.7.12) Det ble vel mye disco her forleden natt, så vi flyttet oss kjapt over til neste by og ankringshavn: Ferragudo – en knøttliten strandby hvor det forøvrig også kryr av engelske og tyske turister. I 35 graders Algarvevarme om dagen. Og oss på svai, med en stille kveld hvor den rolige musikken fra Bjørn Eidsvåg og Lis Sørensen vugger oss i søvn. Kan knapt bli bedre.

(Algarve, Portugal 16.7.12) Vi vet godt hva vi foretrekker, men samtidig kan vi godt forstå gamle seilere eller andre som kommer tøffende i deres enorme bobiler med alskens komfort. De finner de samme havnene, de samme strendene, kanskje den samme hyggen og sikkert den samme sjø-/kjøresyken – så hvorfor velge seilbåt fremfor bobil? Det var det med seilgleden, da…

(Portimao, Algarve, Portugal, 16.7.2012) Vi ligger i den flotteste bukt du kan tenke deg, langt unna den lille turistbyen Portimao. Rundt oss ligger det minst tredve andre båter på svai, alle nyter en stille kveldsstemning. Ved solnedgang starter disco’n inne på land og med fare for å lyde som en gammel sur mann plages vi nå av et lydhelvete med høy monoton dunk-dunk disco (ikke engang OK rytme eller sang…) som trenger gjennom nattestemningen tross en-to km avstand.  Vi opplever dessverre det samme i mange turistbyer vi kommer til: Gjennomskjærende lydforurensning. At de gidder eller orker. Fuck.

(SINES, Portugal, 12.7.2012) Vi hadde en fantastisk seilas fra Oeiras, Lisboa til SINES i går. Det blåste først frisk bris – deretter kuling, stabilt fra nord. Modus førte full genoa og en liten lapp av et storseil for å stabilisere rullingen som det blir med vind inn aktenfor tvers. Neste gang skal vi i tillegg føre en liten cutter (lite forseil) for å bremse rullingen ytterligere og vi skal nok reve genoaen litt. Bølgene ble grove etterhvert og var vel rundt fire meter på ettermiddagen; den periode på døgnet hvor det forøvrig blåser mest her nede.

Underveis prøvde vi havfiske uten annet resultat enn hyggen, bortsett fra Lotte som nesten hadde sjøfugler på kroken – de dykker ned for å sjekke om det henger fisk der... Deretter inn forbi en megastor oljeterminal og oppankring i byen SINES: Her ble Vasco da Gama født i 1469 – den store sjøfarer som fant ruten til India.

(Portugal 10.7.12) Vi har med oss to 4 HK påhengere; en totakts Yamaha og en litt nyere firetakts Mariner som reservemotor. Begge har hatt dårlige dager på turen og vi har forbannet dem fordi de sjelden har startet og svært ofte hostet og harket. Vi har mekket og renset i det uendelige, inntil vi i går skjønte at det var vann – råttent vann - i bensinen. Drivstoffet til totakteren har vært i kannen noen år og her ’perlet det’ med kondensvann da vi kikket nærmere på det. Tilførselsslangen var full av slimete, råttent vann. All gammel bensin helles ut i marinaens separator, også den ’nye’ bensinen fra i fjor til reservemotoren og alt blir renset én gang til. Vips; begge motorer går nå som de skal, bank i bordet.

(Oeiras, Lisboa 8.7.2012) Vi ønsker å 'safe' mer ndgj kartplotter-navisjonen og har lenge villet prøve IPAD som mange skryter av. Nå har gravd dypt nede i en madrass og funnet noen euros til anskaffelse av IPAD 2 (eneste som støtter dagens sjøkart skjermmessig; Ipad 3 Retina-skjermen har ”for god” oppløsning) med WiFi og 3G og dermed GPS. Så har vi lasted ned Navionics Europe-kart til vår Ipad og sammenlignet disse med vår lille pirat OpenCPN (Cmap93) som spiller på en ellers ganske ustabil halvgammel laptop (som trekker ren 12V som vi derfor har koplet direkte til båtbatteriene; meget praktisk når det funker). Ipad’ens batteri lever 10 timer men må lades via 220 V og dermed krever at vi starter vår omformer.

Nok om det. Det interessante er å sammenligne disse to ”plottere” i hverdagsseiling. Etter to timers overfladisk test scorer Ipad på brukervennlighet; flytting i kartet og zooming – mens OpenCPN scorer på bedre kartdetaljer og nøyaktighet.

Hvis bildet fremviser noen detaljer i cyberspace kan du tydelig se hva jeg mener: Begge kart viser Oeiras havn ++ hvor vi nå ligger - høyre skjerm (OpenCPN) er klart best kartmessig. Men Ipad er mye enklere å ’reise rundt i’.

Det blir spennende å teste disse to småtasser fremover - men alltid sammen med gode, gamle papirkart.

12.7.12: I parentes bemerket hadde vi litt opptur med Ipad'en under og etter seilasen til SINES; dels fungerte den bra som ekstraplotter ved havnemanøveren (fordi vi kunne ha den tett på rattingen) og dels fordi vi kunne sjekke tidevannet før innseilingen OG evt. "Waterfront restaurant" i ankomstbyen. Du får all nødvenig informasjon; tlf, åpningstider osv. samt GPS-posisjon. 

(Oeiras, Lisboa 8.7.2012) Forstaden Oeiras tett på Lisboa er for oss et lite drømmested, fantastisk beliggenhet ut mot storhavet, super havn med den beste servicevennlighet vi har opplevd på hele turen, greie priser, flotte strender, deilig sommertemperatur (rundt 30 grader) om dagen og kjølig om natten – og en stranpromenade som savner sidestykke, langs innseilingen til Lisboa. OG du finner du gratis trimapparater starategisk plassert mange steder (som også i NW Spania).
Bildet viser Lotte i gang med fase to i dagens trim; først rulleskøyter langs strendene – deretter benkpress etc. Man SATSer på folket her nede.

(Lisboa 6.7.2012) Gammel og sjarmerende er den, trikk 28, som tar deg rundt i storbyen – blant annet de spennende kvarterene Alfama, Baixa og Bairro Alto. Selv om trikken er ekte nok er dette også en god turistgreie med Hop On og Hop Off og billig er den. Men du sitter som sild i tønne og din lommebok og andre godsaker forsvinner fortere enn du aner. Lommetyvene er superproffe. Vår tyske nabo her i Oeiras forteller at han var knapt kommet ombord og skulle sjekke at verdisakene faktisk var sikre, men de var allerede forsvunnet. Tjueraddene jobber to og to; den ene fisker opp godbitene og den andre putter de inn under skjorta – før de begge smyger seg ut på neste holdeplass. Du merker ingenting, så vær forsiktig.

(Oeiras, Lisboa 7. juli 2012) Vi rakk ikke å oppleve den klassiske Fado-musikken i går som preger Lisboa; med tolvstrengers gitar og fiolin og sang beskrives lengsel og smerte, kjærlighet og tristhet som bare en portugiser kan, åpenbart. Men du kan jo selv sjekke ut linken:
http://www.golisbon.com/night-life/fado/

(Oeiras, Lisboa, Portugal 4.7.2012) Uten at det er helt bestemt har vi begynt å forsone oss med tanken om å droppe turen inn i Middelhavet i denne omgang. Pga vind og vær tror vi det er klokt å komme oss til Kanariøyene via Madeira minst én måned tidligere enn vi opprinnelig tenkte. Dét betyr i så fall at vi seiler til Gibraltar for å besøke apeberget (....) og at vi deretter setter kursen mot Madeira - senest i midten av august. Kanariøyene skal være et fantastisk seilingsområde, så dette blir vinn-vinn. Mer om dét senere! 

Bildet viser dyrevennen Lotte som her en tidlig morgen synger til delfinene på vår vei fra Porto til Cascais. Og jo, delfinene kom...

J Class-båtene stammer fra America’s Cup miljøet på slutten av 1920-tallet. Båtene ble bygget etter den såkalte “Universal Rule” som ga alle båtene likt utgangspunkt. Det betydde at J Class-båtene kunne konkurrere direkte på tid og utseilt distanse. Det ble bare bygget 10 stk. J Class-båter dengang og utrolig nok er tre båter bevart; Endeavour, Shamrock og Velsheda.

Opp gjennom årene har Endeavour blitt totalrestaurert mange ganger – og den har vært både erklært tapt ved slep utenfor England på tredvetallet og solgt som skrap. På åttitallet ble den kjøpt av Elisabeth Meyer som pusset opp båten for en formue og som kanskje var hovedpersonen bak den nye interessen for J Class.

Men dette er skikkelig rikmannsleketøy: I 2006 kjøpte Cassio Antunes Endeavour for ca. 70 mill. kroner. I 2011 ble så en totalrenovert Endeavour igjen sjøsatt – denne gang i New Zealand etter 18 måneders ombygging hos det anerkjente verftet Yachting Developments. Prislappen er ikke kjent men ligger sikkert i størrelsesorden 50 mill. pluss. Til sammenligning var den danskbygde J Class replikaen ”Ranger” til salgs nylig for nettopp 100 mill. kroner, og jeg tror nok ikonbåten Endeavour som her er avbildet på vei ut av Cascais marina verdsettes mye høyere. Yachten har base om vinteren i Cayman Islands, Karibien og ligger i Cascais, Portugal om sommeren. Hvis den da ikke deltar i en elle annen fasjonabel regatta eller seiler charter som jo mange av disse eksklusive båtene gjør.

Mer info om J Class: http://en.wikipedia.org/wiki/J-class_yacht

(Cascais, juli 2012) ”DONA AMELIA” er en vakker gammel yacht bygget i 1929, og den ligner det danske kongeskipet ”Dannebrog” (bygget i 1932). Dona’s overbygg er litt høyere og lengre. Yachten er 233 fot lang (71 meter) og tar 12 gjester i 7 lugarer. Kan chartres for de med penger nok – du finner den i Cascais, Portugal.

(Oeiras 3. juli 2012) Vi ligger i havnen OEIRAS, i munningen av floden Rio Tejo tett på Lisboa. Havnen er liten men god og helt ny med masse fasciliteter, kjempestort svømmebasseng, kafeer og restauranter og en fantastisk rødasfaltert strandpromenade på minst fem km - supert for rulleskøyter eller jogging, langs flotte små badestrender med kaldt altanterhavsvann; maks 18 grader. For ARC-deltakere er havnen billig; vi får 50 prosent rabatt og betaler under to hundre pr døgn som er superbillig på disse kanter. Anbefales, ja. (Bildet: Du ser oss som den lille hvite-blåstripete bak den flotte Hanse 545 i forgrunnen)

(Cascais-bukten 3. juli 2012) S/Y Modus var seilklar og vi skulle bare ta ankeret, noe som normalt er helt problemfritt selv i hard vind som det forøvrig også var i dag – på femte dagen. Lotte kjørte ankervinsjen en stakket stund før alt ble stopp. Vinsjen klarte ikke å dra en cm mer. Dypt der nede kunne vi skimte et brunt uhyre som etter mye vinsjfiling og hard bruk av hovedmotoren kom opp av sjøen: Et gammel anker som vår egen kjetting var viklet rundt. Hundre kilo med rustent jern, kjetting og annet skrap og hauger av gammelt tauverk som i fortvilelse i årenes løp er blitt kappet for å bli kvitt fandenskapen. Det tok oss en time å skjære alt vekk og med en hjelpende tysk nabo løfte kjettingen unna. Havnepolitiet er varslet og vi håper ankeret er fjernet før neste båt henger fast, igjen. Flere norske hjemmesider har fortalt samme historie fra Cascais-bukten og det skulle ikke forundre oss om de har møtt akkurat samme sjøuhyre.
OBS! Hvis havnepolitiet IKKE har fjernet det gamle ankeret ++ på vår anmodning ligger det fortsatt på posisjon N 38.41.798 / W 09.24.856, på en rett linje mellom rødt innseilingsmerke til marinaen og rødt overrettlys på land. Skal du ankre opp i bukten legger du deg langt øst for denne linjen.

(På langtur juli 2012) Vi navigerer med gammeldagse papirkart, linjal og passer samt med elektroniske sjøkart basert på gratis-programmet OpenCPN, som ligger på en liten laptop på kartbordet. I tillegg kjører vi vår gamle Garmin 292-plotter med oversiktskart, men vi mangler detaljkart fra BlueChart g2-brikker som forlengst er utgått. Vi prøver uten hell så langt å skaffe brukte Garmin-brikker, men dét er en annen historie.

Vi har med oss kjempebunker med papirkart, både originaler og kopier som vi har lånt og kjøpt mange steder – og denslags navigering funker jo alltid. Heldigvis. Pirat- og  gratisprogrammet OpenCPN er kanonbra, basert på Cmap – ofte synes jeg det faktisk informasjonsmessig er bedre enn den originale Garmin. Problemet er dessverre laptop’en, en helt ordinær liten Acer som nok ikke liker seg så godt i vind og vær, fukt og sjø. PC’en må dessverre ofte restartes og av og til er den tilnærmet død. Vi er sårbare sånn sett fordi vi har koplet AIS’en (Automatic Identification System; antikollisjon) og kartplotteren sammen, noe som er supert når det virker men noe alvorlig dritt når det streiker. Så – vi må nok snart re-tenke den elektroniske navigasjonen.

(Cascais-bukten 2.7.2012) Det har blåst kuling fra nord i snart en uke rundt oss. Vi har ligget for anker og krysset fingrene for at det holder og dét har det heldigvis gjort. Alle båtene rundt oss har startet hovedmotoren i ny og ne for å lade batteriene. Vi var eneste båt i bukten med vindmølle (blant minst 20), utrolig nok – og vi var eneste båt som ikke måtte lade ekstra. Vår supre D400 vindmølle med klengenavnet Windy snurret mer enn lystig rundt i den harde kuling og batteriene var aldri nede på lavere enn 12.5 Volt, til tross for at alle instrumenter,  AIS, kartplotter og kjøler var på, VHFen stod på, kabinlysene var tent hver kveld og ganske ofte brukte vi vår 220 Volts omformer til å lade både mobiltelefoner og pc’er. Alt dette holdt den lille vindmøllen i gang uten å be om noe spesielt, annet enn en god kuling. Batteriene lå stort sett mellom 12.8-13.1 volt; mye god og gratis energi i vind.

(Cascais 1.7.2012) Hvis vi noengang skulle ha 20-25 mill. kr. til overs (.....) og ha alle regninger forøvrig betalt, kunne vi jo vurdere å skifte ut 16 år gamle Modus med en ny – da skulle det i så fall være en Shipman 63 eller 72 som her er avbildet. Det er min drømmebåt nr 1: Alt er i karbon, alt er det ypperste i utstyr, og seilingsegenskapene er beskrevet som usedvanlig gode. Og - den har dekksalong noe vi aldri ville vært foruten.

(CASCAIS – Lisboa, Portugal 29. juni 2012) Vi ankom i går kveld den flotteste ankringsbukt du kan tenke deg, midt utenfor den gamle del av turistbyen CASCAIS, ved munningen av Rio Tejo og hovedstaden Lisboa. Flott seilas hit ned fra Povoa de Varzim, 176 nm på 35 timer – som er bra men vi hadde nok en gang altfor lite vind. Derfor ble det 70 prosent for motor noe vi misliker sterkt. Men dét er stilen hittil, som i fjor: Enten nesten vindstille eller altfor mye vind – sjelden midt i mellom.

CASCAIS vrimler av (ofte engelske) turister, dyre priser og godt vante portugisere. Men vi blir her noen dager for å sjekke ut om vi kan få Modus på land for bunnstoffing og en Survey Report som vårt forsikringsselskap Topsail krever. Sukk. MEN; i helgen blir det turismetråkk i LISBOA. Ting kunne jo vært verre. (Foto: Båten vår ser du midt i bildet med vindmølle akter).

(Cascais, Lisboa, Portugal 29.6.12) Vi er i gang med å sjekke ut forholdene for å få båten på land. Det er dyrt men profft – og vi blir nok fremmede fugler blant rike portugisere, som IKKE skraper og stoffer sine egne båter. Dét har man folk til, mens vi er vant med å gjøre alt drittarbeidet selv. Bildet viser hvordan og at man kjenner storfolk på kjøretøyet. Vi foretrekker sykkel mens sjefen for marinaen holder seg til en splitter ny Ferrari ( - vi tror dog vi vinner i det lange løp miljømessig!). Men det lover ikke så godt for tilbudet om båtopptak som vi har bedt om, men det er helt i stil med miljøet ellers her. Havnen kryr av fete engelsk- og portugisisk eide båter; her ser vi en megastor J-Class båt (masten er minst 50 m - har rødt topplys) som viser seg å være superyachten ENDEVAOUR (se egen notis), flere Oystere, en Shipman 72 (hel-karbon) og en 83 fots Wally ("Wally One" - ex "Mr Gecko" (Hanse har tatt svært mange av sine idéer fra Wally-båtene).

(26. juni 2012 Povoa de Varzim, Portugal) Vi har av flere årsaker skiftet båtforsikringsselskap, fra Velos til Topsail – begge engelske. Hermed en liten advarsel til andre som vil gjøre det samme: Sjekk nøye i forkant hva det nye selskapet krever av formell dokumentasjon. Vi har tydeligvis ikke lest den lille skriften nøye nok. Og ikke skjønt at når man skal seile litt lengre enn langt da stiger både formalitetskravene og kravene til sikkerhet ombord. Sistnevnte har vi i fokus hele tiden. Vi gambler ikke med vår egen tilværelse mener vi selv.

Topsail krever nå en full ’Survey Report’ – en tilstandsrapport på både rigg og skrog og de krever at båten skal på land for å gjøre dette. Greit nok og fair nok. MEN vi skulle så gjerne ha skjønt det på forhånd, feks før vi forlot vårt vinteropplagssted Vilagarcia de Arousa hvor slippen var stor nok, hvor vi kjente alle, hvor de snakket godt engelsk og hvor de hadde all nødvendig ekspertise på stedet. Nå har vi brukt en helvedes masse tid på ingenting - forsøkt å finne en Surveyor som kan lage en Report for oss her nede i Portugal, men har måttet oppgi dét og prøver nå et annet sted lengre sørover. Stedet her (Povoa de Varzim) er billig og servicevennlig, men de har altså ikke en "sertifisert surveyor" i området. Vi skulle gjerne ha tatt opp båten her nettopp fordi det er så billig, men siden vi ikke får laget Reporten her måtte vi i så fall ta opp båten to steder og dét vil koste oss en formue. Ikke aktuelt med andre ord.

Dagens lille frustasjon overskygger IKKE det flotte været og den fine varmen som vi nyter her nede.

(24. juni 2012) Det begynner å bli en vane på turen: Vi ligger igjen værfast - nå i POVOA DE VARZIM, 30 km nord for Porto. POVOA kalles Portugals billigste men mest forblåste, minst beskyttede havn. Havnen er åpen langs stranden og nordavinden (N-NW) blåser rett igjennom. I øyeblikket blåser det stiv kuling og vi har ingen mulighet for å komme fra kai fordi det er altfor trangt. Her ligger vi på en for liten plass ift Modus’ lengde og bredde, halsbrekkende fortøyd med hundrevis av fortøyninger etter en mirakuløs landing i sidevind (båtens dårlige side under slike forhold pga stort vindfang fra rigg og skrog) for to dager siden.

ARC-deltakere får femti prosent rabatt på havnepengene og WiFi’en er god så havnen kan anbefales sånn sett. Mange tar opp båtene sine her pga lavt prisnivå og god kommunikasjon med flyplassen i Porto. Seilere bruker havnen som stop-over mellom Gibraltar/Algarve/Lisboa og La Coruna oppe ved Biskaya. Dette er vår andre portugisiske by så langt og bildet gjentar seg: Portugiserne er svært vennlige og de fleste behersker engelsk. (Bildet viser Lottes flyvende shoppingbag i kulingen som jo er nyttig til tørking av vasketøy).

(23. juni 2012, PORTO, Portugal) Portugiske byer har sine feiringer av helgener. Povoa de Varzim hvor vi ligger har byfest kommende uke for sin helgen San Joda. Storbyen Porto ved elven Douro og kjent som portvinens hovedstad - har sin feiring den 23. juni av helgenen ”São João” (som vi ville kalt Johannes Døperen). Sankthans-aften strømmer flere hundretusen portoensere og andre, som oss, til denne flotte by med steile bakker, smug og boulevarder ned mot Douro som på sitt verste har så kraftig strøm at småbåter bør holde seg langt unna. 

”Festas São João” skal feire årets lengste dag men festen hedrer også fellesskap, godt humør og lykke, noe man håper å oppnå ved å banke hverandre i hodet med plasthammere – i gamle dager ble hvitløksplanter brukt. De elsker den skrikende lyden av plasthammere som knakkes i hodet på forbipasserende med et smil. Og du får et smil tilbake.

Dette er den villeste folkefest vi noengang har opplevd og den kalles forøvrig en av verdens største gatefester. Byen Porto er også kjent for sin gamle stålbro bygget og konstruert av Alexandre Gustave Eiffel og bygget i 1877 - rett før Eiffeltårnet var ferdig til Verdensutstillingen i Paris (1889).
(Foto: Lotte lykkeønskes her med portoensisk bestemthet)

MILLIGOR” Open Transat 33″

• längd: 33 ” + bogspröt 2m
• bredd: 3,85 m
• vikt: 3200 kg
• höjd över vatten: 17 m
• storsegel: 60 m2
• fock: 30 m2
• genakker: 120 m2, rullbar
• spinakker 155 m2
• barlast: 4*400 liter

(21. juni 2012 Povoa de Varzim, Portugal) Det blåser og uler utenfor, men dagen i dag har gitt oss fin seiling i nordvesten, bortsett fra rullende atlanterhavsdønninger inn aktenfra. Vi ligger nå i en værutsatt havn rett nord for Porto, dit toget bringer oss på en halv time. Kysten her er preget av sandstrender og åser, flatere enn nord i Spania. Rett nord for havnen; en liten nautisk mil ut, ligger det både et bølgekraftverk ( www.pelamiswave.com ) og en stor flytende vindmølle. Spennende område for energi-miljøentusiaster!

(Juni 2012) Her ligger vi på svai ved Isla de San Martin i Vigobukten, noen fattige sjømil fra Portugal. Vi krysser fingrene for at vind og den portugisiske strøm skal bringe oss godt sørover med bedre værforhold enn de vi har hatt de siste ti dager.

(Bayona, Spania – 19.juni 2012) Havnebyen BAYONA - som ligger to steinkast fra Portugals nordlige grense - har en spesiell historie ift Columbus og oppdagelsen av den nye verden. Den første som kom hjem til Spania fra seilturen i 1493 var IKKE Columbus. Det var Martín Alonso Pinzón, skipper på karavellen "Pinta" – han ankom Bayona 1. mars 1493. Columbus nådde Lisboa tre dager senere med sitt skip Niña – dårlig vær ved Azorene gjorde at han bommet på Spania og måtte søke havn i Lisboa, men altså PINZON faktisk traff Spania i nord. Det tredje skipet på turen gikk tapt. MEN siden hele ekspedisjonen var finansiert av kongehuset gjaldt det å melde seg tilbake fortest mulig.  Ved ankomst Bayona sendte derfor kaptein Pinzon et brev til kongehuset og meldte sin ankomst – og gjorde trolig krav på funn og skatter fra ekspedisjonen fordi han nok trodde Columbus var forlist i stormen. Brevet kom visstnok aldri fram og Columbus, som etterhvert klarte å kreke seg ned til spansk jord, tok hele æren. Men i Bayona hedrer man først og fremst kaptein Pinzon og hans 30 manns store mannskap. (Bildet: Replika av PINTA i Bayona havn).

(Isla San Martin, Vigo, Spania 17-18. juni ’12) ”Endelig en dag uten regn” skrev jeg her forleden etter en fantastisk solvarm dag ute på en av de fredede øyene i gruppen Islas Cies. Neste morgen startet med vindkuler, så kom regnbygene – det bøttet ned. Det var som om værguden(e) sa at jeg skal f…. tute meg vise deg hva regn og vind og møkkavær er. Derfor - værsågod. Vi ble liggende hele dagen; vinden passerte 20 m/s og regnet pisket sjøen rundt oss. Ankerkjettingen strakk seg nesten vannrett og båten krenget voldsomt. Etter en hel dag med økende møkkavær – NB det var kun meldt svak bris og sol – endret plutselig alt seg. Solen varmer og vinden avtar. Da vi var vel ut på sjøen måtte vi starte motoren for å bekjempe atlanterhavsdønningene, det var blikkstille overalt. Den siste timen før vi gikk i havn i Bayona rett sør kom vinden tilbake. Sterk vind. Man blir overtroisk av mindre, her hvor vi nå stikker tærne i Atlanterhavet.

(Isla de San Martin, Vigo 16. Juni 2012) Stranden hvor vi ligger oppankret er karibisk lignende. Vi er kommet til øygruppen Islas Cies vest i Vigobukten, som ligger med ryggen mot Atlanterhavets krefter. Vannet her er krystallklart og nærmest mettet med små svømmende krabber – som bruker deres tynne klør (ser ut som luffer, men er det ikke) til å piske seg baklengs gjennom vannet.
Neste stopp blir trolig Bayona kjent for sin sjarme og gode havn og ditto ankringsforhold. Deretter til Portugal som ligger rett rundt hjørnet.

(Vigo juni 2012) Vi har fortøyd i en trang havn i Atlanterhavsbyen Vigo med 300.000 innbyggere, masse turister, mye rikdom men også åpenbar fattigdom. Byen ligger rett nord for Portugal. Været har vært og er fortsatt skiftende – fra sol og flott til grått og trist og regn, regn, regn. Og vindkuler. Det var utrolig nok flotte seilforhold den ene dagen vi seilte ned fra opplagsstedet Vilagarcia, men vel i havn kom gråværet tilbake. De to siste dagene har det blåst kraftig og vi har brukt landtiden til å rote rundt med Vodafone-mobilt bredbånd som både er dyrt og dårlig, men som etter sigende skal være bedre enn tilgjengelig wifi. Som virkelig er dårlig. Så vi river oss i håret. Det gjorde vi sannerlig også da sikkerhetsboksen ombord gikk i vranglås, med blant annet våre pass som plutselig var innelåste og utilgjengelige. Fanget i vår egen felle. En stor takk til SAFE-Co på Vingrom som pr sms og mobil guidet oss igjennom slik at boksen lot seg åpne. Bildet viser vår nærmeste nabo, den kongelige (..vel..)seilklubben Real Club Nautico Vigo som visstnok skal være en av Spanias viktigste yachtklubber hvor nok de galante skippere vandret rundt før og etter 2. verdenskrig, iført hvite bukser, blå blazer og tørklede både i hals og brystlomme. Stedet er i dag er preget av sterkt forfall. Murpussen sprekker overalt, inn- ogh utvendig. Teppene i den enorme hall og trapp henger i laser, trappen er stivet opp med råttent treverk og restaurantens hvite duker er ikke særlig hvite. Utenfor sitter tiggerne og venter.

(Vigo 15. juni 2012) Atlanterhavsbyen Vigo rett nord for Portugal er kjent for mange ting; utreisehavn for emigranter til Amerika, anløpshavn for cruiseskip, stor fiskerihavn, flotte omgivelser og en stolt tilknytning til den franske spennings- og nærmest science fiction-forfatteren forfatteren Jules Verne (1828-1905). Han seilte i mange år rundt i sin 90 fots store yacht etter at han fikk penger mellom hendene og besøkte bl.a. Vigo.

Jules Verne er verdens tredje mest oversatte forfatter, kjent for bl.a. bøkene ’Jorden rundt på 80 dager’, ’Reisen til jordens indre’ og ’En verdensomseiling under havet’. I denne boken, som ble skrevet i 1869, er kaptein Nemo og hans undervannsbåt Nautilus en kjapp tur forbi skipsvrakene på bunnen av Vigobukten for å lete etter den mystiske skatt fra Amerika. En skatt som skal ha ligget på havbunnen langt inne bukten hvor det i dag går en kjempemessig Golden Gate-lignende bro over sundet. U-båten Nautilus tilbakela ”20.000 nautiske mil under havet” (den franske tittelen oversatt) og hadde fremdrift vha en elektrisk motor, noe som som jo var ganske fremsynt. Jules Verne var også en Norgesvenn med ulike vinklinger: I selsamme bok lar han ubåten drive inn i Lofotens ’malstrøm’ og de tre hovedpersoner forsvinner i de kraftige strømhvirvler fra ”oseanets navle” i Lofoten. Spennende greier!

(Vilagarcia de Arousa, NW Spania 10. Juni ’12) Vi befinner oss riktignok i Spanias våte hjørne – det regionale navnet på Galicia, men det får være grenser: Nå har vi hatt fem dager med vekslende vær for å si det mildt, hvorav fire dager med gråvær og regn, regn og atter regn – fra det minste tåkeregn til herjende og piskende stormregn. Nok til å gjøre selv en galicier trett vil jeg tro.

Vi synger frihetens sang og hygger oss med rydding og mekking og venter på seilmaker og sveiser (syrefast) som skal fikse noen småting; de er kanskje ferdige kommende onsdag? Været blir grått og regn enda én uke her lokalt, mens Sør-Portugal og den spanske middelhavskysten og innlandet får sol og 25-28 grader. Så vi gleder oss til å komme lengre sørover - og vi småsynger i regnet hver dag.

(9. juni 2012) Barcelona: La Rambla – turistgågaten hvor du ser og blir sett – er ikke mindre busy i dag enn den var for ti år siden, da vi var her sist. Forskjellen er likevel som dag og natt. Spania i dag har 25 prosent arbeidsløshet generelt og femti – 50 - prosent arbeidsløshet blant de unge. EU fortviler over at Spania nærmer seg avgrunnen og bare to store spanske banker erklæres levedyktige. Landet behøver minst 600 milliarder for å stabilisere banksektoren - og dels kunne betale dagens regninger og deretter komme opp på plussiden FØR de skal starte oppbyggingen for å komme i gang med ny vekst. Så det er Hellas om igjen, akkurat slik økonomene har sagt lenge. Paradokset er derfor å vandre på Rambla’en i Barcelona og se all velstand og smilende gamle og unge, det er folk overalt på caféer og utesteder, det spises og drikkes og det er turister alle veier. Euroene flyter i gatene og prisene er høyere enn ventet.

Vi tar en skikkelig vandredag med besøk på tjue steder rundt omkring i  byen og det samme bildet sees overalt; tilsynelatende full fart og velstand. Men dét er ikke dagens realitet eller sannhet i Spania. Det er krise overalt og verre skal det bli. Det første vi hører da vi ankommer Galicia i nordvestre hjørne av landet er at arbeidsløsheten her er på 20 prosent. Det er ingen tegn på bedring med det første.

(9. juni 2012) Barcelona: Antoni Gaudí  (1852 -1926) preger Barcelona i voldsom grad med rikmannshus, katedral og park i  usedvanlig original arkitektur. Gaudi-verkene er byens største turistmål – ingen er i nærheten, kanskje bortsett fra gågaten Rambla og dens nære områder, men de tilhører absolutt en lavere divisjon.

Det fortelles at Gaudi som liten var plaget av gikt som gjorde at han ikke kunne leke og hoppe rundt som barn flest, men at han derfor heller brukte tiden til å iakta naturen og dens flotte former og sider. Gaudi var langtfra noe skolelys bortsett fra en påfallende interesse og evne for geometri. Da han var ferdig utdannet arkitekt i Barcelona i 1878 – med middelmådige karakterer – skal en av hans lærere ha uttalt: ”Enten har jeg funnet en gærning eller et geni.”

Gaudis første arbeider ble latterliggjort av samtiden, men ut av intet dukker mesenen og rikmannen Eusebi Güell opp og gir Gaudi nødvendig ro til å fullføre flere store arbeider på papiret. Den flotte og offentlige Gaudi-parken som du finner nordvest i byen høyt oppe i åsene bærer Güells navn. Utover arkitekturen var Gaudí en erklært katolik og catalansk (området hvor Barcelona er hovedstad) nasjonalist. I hele 40 år jobbet han med den verdensberømte og megaspesielle katedralen Sagrada Família (”Den hellige familie”) som er hans hovedverk og full av katolske symboler, dog med typisk speisa Gaudi-stil. Selv etter nitti års bygging er katedralen langt fra ferdig. Sagrada Família må virkelig sees – det er et arkitektonisk mesterverk så utradisjonelt og samtidig så i tråd med katolisismen at selv en vantro kan miste pusten. Utvendig er den en fantastisk opplevelse og innvendig er kirkerommet en opphøyet tilstand ulik alt annet. Tross dette og tross all støtte fra en økende skare av tilhengere døde Gaudi 10. juni 1926 enslig og deprimert, tre dager etter et sammenstøt med en sporvogn, så loslitt og uttæret at han ble bragt til et fattigsykehus hvor han ikke fikk noen form for førstehjelp. Men han ble begravet midt i sitt mesterverk Sagrada Família. Som byen Barcelona gjennom tidene har slitt – og sliter i dag  økonomisk med å få bygget ferdig. En fantastisk opplevelse og mer enn et besøk verd.

(Marina Vilagarcia de Arousa, Spania, 8. juni 2012) Berømmes skal den som fortjener det: Senor Tito, havnens supermann , kan anbefales til andre sjøfarende (tlf. 0034 – 986 51 11 75). Ordet NEI finnes ikke i hans vokabular – du får alltid svar og hjelp uansett hvilket spørsmål du måtte komme med. Hans nettverk av båtfagfolk er imponerende. OG hans engelsk er upåklagelig, med snev av London-aksent etter oppvekst der. Så for oss med knotende spansk er han et unikum og en fantastisk hjelpsom hånd. Dét gjelder også for området som sådan: Folk er supervennlige og de går over stokk og stein for å hjelpe en søkende langtursseiler.

Havnen er godt beskyttet for Atlanterhavets voldsomheter og den er godt vedlikeholdt. Toaletter og dusjer er renere enn hjemme hos de fleste. Prisene er fornuftige. Marina Vilagarcia er kort og godt noe av de beste vi har sett og opplevd på lenge. S/Y Modus Vivendi har bl.a. derfor klart seg bra her i vinter og blitt passet godt på av Tito og hans folk. Båten trenger noen småreparasjoner histen og pisten, men færre enn forventet.

(Vilagarcia de Arousa, Spain June 5th 2012). Vi er endelig ombord i S/Y Modus Vivendi som har det bra, faktisk bedre enn forventet etter ni mnd. alenetilværelse her i Galicia. Vasking og småreparasjoner er i gang. Vår tur hit ned bragte oss forbi Barcelona med allverdens turister og fantastiske GAUDI-opplevelser fra denne spanske arkitekt som for snart hundre år siden tegnet de mest utflippede bygninger og parker. Bildet viser to øvrige dyreflippere – Lotte og venninden Inge som er med på turens første fase – her i gang med dyrevern. ¡HOLA! Estamos en Vilagarcia de Arousa y nos esta bien. La barca es muy bonito. We’re on board again and just love it. The yacht is in good shape in spite of rough weather with heavy rains and winds during the past winter. Hopefully we’re off in a week.

(Endelig ferdig med møkkaselskapet VUELING 5. juni 2012): Det Iberia-eide flyselskapet VUELING fremstår som et slags spansk Norwegian – effektive og servicemindede – men sannheten er en helt annen. Trolig mer likt Ryanair..?

Som flyselskap er Vueling sikkert bra; vi kom oss helskinnet fra København og ned til La Coruna i Nord-Spania – men lommeboken ble etterhvert grundig tømt. Grunnprisen for billettene er OK, men etterhvert som du plusser på noen ekstra kofferter er prisen doblet. Det står klart og tydelig på skjermen når du bestiller. MEN det de ikke opplyser om er at håndbagasje og innsjekket bagasje maks skal veie 23 kilo uansett hvor mange kolli du har. Så, først betaler du ekstra for antall kolli du oppgir på nettet (da dobles flyprisen fort) – deretter blir alt veid når du sjekker inn, og vips – din bagasjeovervekt begynner å koste. Du betaler 100 kroner pr kilo overvekt og det er ingen kjære mor. Betal eller forsvinn.

Hvor mange har en vekt hjemme som kan veie alt du har med? Det er fair nok at man skal betale for overvekt, men det SKAL oppgis på forhånd – og dét gjør ikke Vueling. Du får sjokket når du kommer løpende til innsjekkingen. Mitt råd: Hold deg unna Vueling.

(25. aug. 2011) Laxe, nordvestkysten av Galicia, Spania - ut mot Atlanterhavet. Vi digger Spania for deres vennlighet og imøtekommenhet, flotte språk og spennende natur (i alle fall så langt) - og vi digger å ligge på svai, dvs. for anker i Ria (bukt) ett eller annet hvor vi gjerne ankommer i mørket, ankrer opp og våkner til et nytt spennende scenarium neste morgen. Som i morges: LAXE er et knøttlite sted med flott strand og tre fiskebåter, hvor de lenge har prøvd å få igang turisme men ikke riktig lykkes. Stranden er øde, kafeen stengt og bilene er skranglete. Men, pling, hvor det lokale biblioteket har åpent, gratis internett som vi kan logge oss på via WiFi'n. Vinden har begynt å ule i mastetoppene - men i feil retning for vår del. Vi avventer videre seilas sammen med ti andre seilbåter, selvsagt på svai fordi det er eneste mulighet her. Viva.

(Cherbourg 7. aug.'11) : Den 6. Juni 1944 skulle Europa befris fra nazistenes grep. Enorme styrker ble landsatt i Normandie fordi dette området var mindre befestet enn området rundt Calais, Kanalens smaleste felt, hvor nazistene forventet angrep. De allierte hadde i månedvis forberedt invasjonen "Operation Overlord" hvis øverste sjef var president Eisenhower.

Cherbourg, hvor vi nå befinner oss, var ett av hovedmålene med landsettingen fordi det var Normandies største og beste dyphavn.

Adolf Hitler beskrev udfaldets betydning: "I øst kan vi tillade et tab af territorium, uden det er et dødeligt slag mod Tysklands chance for overlevelse. Sådan forholder det sig ikke i vest! Hvis fjenden lykkes her, vil der følge uoverskuelige konsekvenser inden for kort tid."

De alliertes tap var på rundt 10.000 mann.
LES MER om denne utrolig viktige historiske hendelse på - http://da.wikipedia.org/wiki/D-dag